Tegn på depresjon hos eldre: sporene som overses

Tegn på depresjon hos eldre kommer nesten aldri med navnelapp. De dukker opp som ryggsmerter ingen undersøkelse forklarer, som en hobby stille lagt bort, som en telefon ingen tar lenger. Fordi endringene ligner så mye på vanlig aldring, legger familien, legene og oftest personen selv dem i skuffen som heter "det går vel litt saktere nå".

Leser du dette om deg selv, eller om en forelder du har begynt å bekymre deg for, fortjener den bekymringen å tas på alvor. Depresjon er ikke en normal del av å bli eldre. Den er vanlig i høy alder, men vanlig og normalt er ikke det samme, og den svarer på hjelp ved syttifem år like godt som ved tjuefem.

Hvordan depresjon ser ut sent i livet

Yngre mennesker som er deprimerte, snakker som regel om tristhet først. Eldre gjør ofte ikke det. Forskning på alderdomsdepresjon viser at mange forteller om kroppen før stemningen: verk, tretthet, dårlig søvn, en mage som aldri faller til ro. Tristheten kan være der, men den er ikke overskriften, og derfor kommer den ikke opp i de ti minuttene hos legen.

Det finnes en grunn nummer to til at det forblir skjult. Denne generasjonen ble ofte oppdratt til å holde vanskeligheter for seg selv. Å si "jeg har det tungt" høres for dem ut som klaging, som svakhet, eller som en byrde lagt på barn som allerede har fulle liv. Følelsen oversettes derfor til noe mer akseptabelt, og kommer ut som irritasjon, som bekymring for penger, eller som ingenting.

Sorg gjør bildet enda mer uklart. Sene år bringer virkelige tap: en ektefelle, venner, førerkortet, et hus. Sorg etter tap er ikke depresjon. Men en sorg som aldri slipper taket, som brer seg fra tapet og inn i alle andre deler av livet, kan bli noe som trenger behandling og ikke bare tid.

Tegn og symptomer å se etter

Ingen av punktene under betyr mye alene. Det som teller, er at flere opptrer sammen, at de er der de fleste dager i to uker eller mer, og at de skiller seg fra hvordan personen vanligvis er.

• Kroppslige plager uten klar årsak: hodepine, leddsmerter, magetrøbbel eller svimmelhet, mens prøvene kommer rene tilbake gang etter gang.
• Tap av interesse snarere enn tristhet: kortklubben, hagen, søndagssamtalen. Det gir ikke mindre glede, det slippes bare, gjerne uten en kommentar.
• En søvn som har skiftet form: å våkne klokka tre og bli liggende våken, eller sove ti timer og stå opp utslitt.
• Endret matlyst og vekt: måltider som hoppes over, mat som har mistet smaken, klær som plutselig henger.
• Hukommelses- og konsentrasjonsvansker: pauser mens man leter etter et ord, mistet tråd midt i en oppgave. Depresjon kan etterligne tidlig demens så nært at fagfolk har et navn på det, pseudodemens, og forskjellen bør utredes.
• Irritabilitet eller kort lunte: å fare ut mot dem man er glad i, og skamme seg etterpå.
• Tilbaketrekning: å takke nei til invitasjoner, la telefonen ringe ut, unngå menigheten eller treffstedet som hele uka var bygget rundt.
• Forsømt egenomsorg: glemte medisiner, uteblitte timer, uåpnede regninger som hoper seg opp, mindre omtanke for vask og klær.
• Prat om å være til bry: "Du har nok med ditt." "Alle hadde klart seg fint." Slike setninger fortjener en direkte samtale, ikke en rask trøst og et temaskifte.
• Mer alkohol: drikke for å sløve kveldene, noen ganger ved siden av medisiner det ikke skal blandes med.

Én ting til, og den er ikke valgfri. Enhver antydning om ikke å ville være her lenger, om helst ikke å våkne, om at andre ville hatt det bedre uten, er en akuttsituasjon og ikke en stemning. I Norge svarer Mental Helses hjelpetelefon 116 123 hele døgnet, og 113 ved akutt fare; i USA gjelder 988. Særlig eldre menn har blant de høyeste selvmordstallene av alle aldersgrupper, og mange av dem var hos lege i ukene før uten at temaet noen gang kom opp.

Hvorfor dette betyr noe

Ubehandlet depresjon sent i livet gjør ikke bare dagene grå. Den gjør alt annet tyngre å håndtere. Den bremser restitusjonen etter operasjon, forverrer forløpet ved hjertesykdom og diabetes, og øker antall sykehusdøgn. Folk slutter å ta medisinene som de skal, slutter å bevege seg, slutter å spise ordentlig, og de kroppslige sykdommene som allerede var der strammer grepet.

Den krymper også et liv utenfra og inn. Ensomhet forsterker depresjonen, og depresjonen forsterker ensomheten, helt til en som en gang hadde full uke sitter igjen med en stille leilighet og en TV. Sløyfen er ekte, og den kan brytes. Samtaleterapi virker godt i denne aldersgruppen. Å ta tak i ensomheten direkte virker også: skyss til en gruppe, en fast lunsj, en grunn til å være et sted på tirsdager. Medisiner hjelper mange, men må veies nøye mot alt som allerede står i skapet.

Hindringen er nesten aldri at ingenting kan gjøres. Hindringen er at ingen setter ord på det. Angst følger ofte med, og hvis bekymring er den høylytte halvdelen av bildet, er det verdt å se på angstmønstre også.

Et utgangspunkt for ettertanke

Traff noe av dette, kan en kort og strukturert kartlegging hjelpe deg å gjøre et vagt ubehag om til noe du faktisk kan si høyt hos legen. Vår gratis depresjonstest går gjennom symptommønstrene fagfolk spør om, inkludert de kroppslige som oftest overses hos eldre, og gir deg en oppsummering på vanlig norsk til slutt.

Det er et kartleggingsverktøy for selvrefleksjon, ikke en diagnose. Ingen spørreskjema kan veie sykehistorien din, medisinene dine eller tapene dine. Det den kan gjøre, er å gi deg ord, og noe å ta med til legen utover "jeg kjenner meg ikke igjen". Skriv den ut, eller noter de tre tingene som klang mest sant, og ta dem med.

Spør du på vegne av en forelder, kan du ta den med vedkommende i tankene. Spør så direkte og varsomt hvordan hun eller han sover, og om det er noe igjen å glede seg til. Åpne spørsmål kommer lenger enn "er du deprimert?".